Er reisetid arbeidstid?

Arbeidsmiljølovens kapittel 10 om arbeidstid gjennomfører Arbeidstidsdirektivet (direktiv 2003/88/EF) i norsk rett. EU/EFTA-domstolens uttalelser har derfor betydning for om “reisetid” anses som “arbeidstid” etter arbeidsmiljøloven. Arbeidstid er definert til “den tid arbeidstaker står til disposisjon” for arbeidsgiver, jamfør arbeidsmiljølovens §10-1 (1).

Rettspraksis

Domstolene har i de siste årene hatt flere saker oppe til behandling der spørsmålet bl.a har vært, når reisetid skal regnes som arbeidstid.  Dommene må kunne sies å ha endret «arbeidstidsbegrepets» innhold etter arbeidsmiljølovens §10-1. Dette betyr at arbeidsgivere nå må forholde seg til at reisetid i flere situasjoner enn tidligere skal anses som arbeidstid.

Både EU dommer som TYCO saken (C-266/14), EFTA domstolens uttalelser i sak (E-19/16) og Høyesteretts dom i “reisetidssaken” om politimannen Thue (HR-2018-1036-A) samt Lagmannsrettens dom i Coca Cola saken (LE-2019-19773) innebærer en utvikling av «arbeidstidsbegrepet».

EFTA domstolen ga i juli 2021 nok en presiserende uttalelse om temaet i sak (Case E-11/20) “Flymekaniker saken”.

Saken gjaldt en ansatt i et islandsk transportselskap. Normalt hadde han fast oppmøtested og arbeidssted ved hovedkontoret på Island, med en arbeidsdag fra kl. 08 – 16.  Arbeidsoppgavene innebar imidlertid at han også av og til måtte utføre inspeksjoner av fly i utlandet. Han var da ikke pålagt arbeidsoppgaver i reisetiden som bl.a innebar flyreiser fra Island til Israel og Saudi Arabia. Spørsmålet var om tiden som han brukte på å reise mellom hjemmet sitt og destinasjoner i utlandet var å anse som arbeidstid. Han reiste søksmål om dette og fikk medhold av domstolen. Under behandling av saken valgte domstolen på Island å spørre EFTA-domstolen til råds. EFTA-domstolen uttalte blant annet at nødvendig reisetid i arbeidsforhold skal anses som arbeidstid, også når arbeidstaker ikke utfører arbeid eller kan kontaktes av arbeidsgiver.

Tre momenter

EU og EFTA domstolen har i sine tidligere avgjørelser tatt utgangspunkt i at for at tid benyttet på en reise skal være «arbeidstid» etter arbeidstidsdirektivets art. 2 nr.1 og arbeidsmiljølovens §10-1 – så må arbeidstaker;

I: «utføre sin virksomhet eller arbeidsoppgaver»

Poenget her er at den pålagte plikten til å reise må ligge innenfor rammen av arbeidstakerens forpliktelser som følge av arbeidsavtale, instrukser og det reelle innholdet i arbeidsforholdet.

EFTA-domstolen har her lagt til grunn at en arbeidstaker som gjennomfører reise for å utføre oppgaver på vegne av arbeidsgiver utenfor fast arbeidssted, utfører arbeidsoppgaver innenfor rammen av arbeidsforholdet også når vedkommende er på reise.

Arbeidsgiver bør her stille seg spørsmål om hvorfor reisen gjennomføres og om den er nødvendig ut fra arbeidstakers pålagte arbeidsoppgaver.

II: stå til «arbeidsgivers disposisjon»

Det sentrale her er begrensningene arbeidstaker blir pålagt ved å reise.

Kravene som stilles til den «arbeidsfrie perioden» innebærer at det i utgangspunktet kun vil være der arbeidstakeren «fritt og uavbrutt kan beskjeftige seg med egne interesser, at hvileperiodene kan anses å være effektive og ikke utgjøre arbeidstid».

I “flymekaniker saken” slår EFTA-domstolen fast at reisene innebar at arbeidstakeren ikke selv sto fritt til å disponere tiden etter sine egne interesser mens han reiste, og dermed måtte anses å stå til arbeidsgivers disposisjon.

Det er verdt å merke seg at dette gjaldt selv om arbeidstakeren i perioder av reisen (flyreisen)  var inaktiv og ikke kunne kontaktes. Slik vi forstår dette vil en arbeidstaker dermed kunne slappe av, sove, se film osv under en flyreise i forbindelse med et jobboppdrag, og reisetiden vil likevel regnes som arbeidstid.

III: være i «arbeid»

Her vil det avgjørende være om reisen er en integrert del av de forpliktelser som pålegges arbeidstaker som en del av jobbutførelsen.

Poenget er reisens formål og om reisen er en «nødvendig» forutsetning for at arbeidstaker skal oppfylle sine forpliktelser i arbeidsforholdet. I flymekaniker saken vurderte EFTA-domstolen at arbeidstakeren var pålagt å bruke tiden til å reise til et sted utenfor fast arbeidssted, og dermed måtte anses å arbeide i dette tidsrommet. Det var da irrelevant om reisen fant sted i, eller utenfor, ordinær arbeidstid.

Les mer: Hva er forskjellen på overtid og mertid?

Oppsummert – hovedpunkter

Reisetid som normalt ikke anses som arbeidstid

• Reiser til og fra fast arbeidssted/oppmøtested
• Opphold på hotell i forbindelse med jobbreiser
• For arbeidstakere (ledende stilling og særlig uavhengig stilling) som er unntatt fra arbeidstidsreglene i arbeidsmiljølovens kapittel 10

Reisetid som normalt vil anses som arbeidstid

• Reiser foretatt i løpet av arbeidsdagen, der arbeidstaker blir sendt til et arbeidssted utenfor virksomheten, men kommer tilbake før arbeidsdagen er avsluttet.
• Reiser til annet sted enn fast arbeidssted og reisen er en nødvendig forutsetning for at arbeidstaker skal oppfylle sine forpliktelser i arbeidsforholdet.

Krav på kompensasjon/lønn

• Krav på betaling/lønn for reisetiden vil måtte avgjøres etter en fortolkning av arbeidsavtalen og eventuell tariffavtale.

Råd til arbeidsgiver

• Når reisetid regnes som arbeidstid vil dette kunne få konsekvenser for planlegging av arbeidet for den ansatte, daglig og ukentlig arbeidstid, overtid og hviletid. Arbeidsgivere bør derfor regulere når reiser skal anses som arbeidstid, hvordan dette skal planlegges og organiseres samt betaling/lønn under reise.
• Vurder en ordning med gjennomsnittsberegning av arbeidstiden, jamfør arbeidsmiljøloven §10-5. Gjennomsnittsberegning av arbeidstiden vil blant annet gi arbeidstakere mulighet til i perioder å arbeide flere timer uten at dette utløser krav om overtidsbetaling.